Da St. Peter nekta å sleppe meg inn!

Denne teksten skrev og la jeg ut på Facebook 28. mars 2017. Ikke så altfor lenge etter en heisatur med ambulanse til Rikshospitalet i Oslo. Blodpumpa spellte meg et puss. Men vi sto han nå av...
Bildet her er eit slikt kunstnerisk syn på St. Peter. Sjøl synes jeg at han jeg møtte ligna mye mer på bestefattern.

Natt til i dag drømte jeg igjen.
Er lenge siden nå.
Men nå drømte jeg.
Å dæven og jeg drømte.
Også så moro – i hvert fall for meg.
 
Du skal nå få et innblikk i drømmen hvor jeg stod i porten sammen med St. Peter og diskuterte muligheten for å slippe inn.
Han nekta plent å slippe meg inn.
Akkurat som dørvakter gjorde på 80 og 90 tallet.
Men jeg blei ikke nekta for alltid altså… dørvaktene sa vel;
«ta rei ei runde rundt kvartalet først a»…
 
Jeg hadde forresten en bitteliten prat med St.Peter natt til forrige søndag.
Men den husker jeg ikke noe av.
Bare at det var noe og at jeg måtte komma tilbake seinere.
Men nå var det drømmen natt til i dag da.
Jeg stod nå der ved porten og ville inn.
 
 
«Ta en haug med år til du og fortsett ditt gode virke, sa St. Peter, mens Chuck Berry blei vinka forbi, med knekk i knea, og hylte;
Hail! Hail!
Good to see you. It’s only rock,n roll…
 
 
- «ta til høyre i neste kryss» skreik St. Peter etter Chuck,
«velkomstkomiteen er på plass i øvingsrommet.»
I det fjerne hørte jeg den umiskjennelige gitarlyden til Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan som holdt på med noen snodige variasjoner av Johnny B. Goode.
 
Det skjedde mye under mitt møte med St. Peter natt til i dag. Og jeg lover å komme tilbake med mer fra det seinere en gang. Men kan jo avsløre at St.Peter sa til meg at hos han var det folk jeg ikke trodde ville være der og at det var folk jeg garantert ville savne.
Altså folk jeg trudde skulle ende i paradiset, men som har havna i «kjeller’n».
Lurer bare på hvem dem er…
 
Men St.Peter så atskillig yngre ut enn jeg trudde og i innslippskomiteen satt det fire til.
Vet ikke hvor mye de hadde å si, men de satt nå der.
For meg ligna St. Peter mistenkelig på farfaren min. Du skal se at Kvarten eller Majesteten rykka opp en divisjon eller to etter sitt virke her på jorden.
Han var jo verdens snilleste mann her nede,
men å ende som St.Peter da…
Vel, jeg avslutter møtet hos St.Peter med at jeg fikk gratis drosje ned igjen og at sjaføren var Kjetil Halvorsen! Og at sjaføren var Kjetil finnes det nok en logisk forklaring på.
Om noe er logisk oppe i all denne galskapen.
Vilket drosjeselskap det var aner jeg ikke, men det sto i hvert fall ikke 05060 på dørene.
Heller ikke Elvebyen Taxi.
 
Det er ei stund siden det siste «journalbrevet» oss i mellom nå.
Helt siden fredag.
Så nå skal du få en litt sånn kjedelig oppramsing av hva jeg har gjort.
Vel jeg har spist mat, sovi, eti medisiner, kjørt bil, syns synd på meg sjøl, syns synd på andre, begynt å banne, liggi og lata meg, flira og ledd.
– også får jeg vel knekke sammen da;
ja, jeg har grini litt å. Men ikke mye da!
Men rapa har jeg gjort. Å rapa mye!
Etter at sjefsengelen min har utført en avansert form for googling har vi kommet fram til at det skyldes medisiner som skal senke kolestrolinnholdet mitt.
Antagelig bør jeg vel slutte å steike kjøttpølser i ei full panne med smør.
Koking i smør kalte mor mi det en gang… Hehe.
Jeg har vel slutta med det når jeg tenker meg om.
Andre som står for maten her i huset.
Heldigvis.
 
Jeg synes det er litt plagsomt å gå rundt å rape, ofte- og helt ukontrollert.
Men trommisen i huset har fått sansen for det.
Men han er veldig forundra over at det er jeg som gjør det.
Han er forundra over at jeg har begynt å banne også.
Det er jeg også.
Foreløpig aner jeg ikke hvorfor…
men det har sikkert noe med skallen å gjørra.
Den er jo litt rar om dagen kan en si.
Litt høyt oppe og litt langt nede – og sånn går no’ dagen.
 
På fredag etter at jeg avslutta det siste «journalbrevet» var sjefsengelen og jeg på Eikersenteret.
Så nå har jeg fått meg sånn derre medisindoseringskasse.
For å frakte den rundt på senteret brukte jeg trillevogn. En avansert form for rullator.
Jeg ser bedre ut bak ei trillevogn enn bak en rullator.
Kunne sikkert klart detta uten trillevogn, men vi skulle jo ha litt mer også.
 
Etter at vi kom hjem registrerte jeg at kompis Kjetil hadde ringt. Han lurte på om jeg hadde fått kjøpt brus til sjefsengelen. Hvis ikke kunne han kjøpe og komme oppom med.
Det der er sikkert årsaken til at det var han som kjørte drosja ned fra St. Peter også.
 
For øvrig var jeg innom verdens beste svigermor. For kaker og klem.
Også var vi innom hos mine gamle. Så da ble det jo litt kaffe til…
Videre på fredagen så nøyt jeg fuglesang, plystra litt og klemte litt på dem som ville...
 
Lørdag startet med en fantastisk frokost inne på Kolbergtjennmyra.
Det gjorde noe med meg å spise frokost ute.
Dessuten var det litt morsomt å gå fra frokostplassen og til bilen et par ganger.
Bare fordi jeg hadde lyst og orka…
 
Seinere på dagen var jeg innom Sanseriet i Vestfossen og handla litt utepynt.
Det vil si litt blomster. Det er mulig at det var en medvirkende årsak at jeg kunne få en klem av en av Sanseriets perler. Og helt riktig. Jeg fikk ikke bare en. Jeg fikk to.
En på hver side. Av Pernille. Den andre perla, Kirsten, var ikke der, så da har jeg en unnskyldning for å stikke innom i begynnelsen av uka som kommer også.
 
Søndag ble vel den dagen for de fleste i Sør-Norge. Så også her.
Vi starta med frokost i Sjefsengelens paradis; Junger.
Når du starter dagen med frokost i det fri og gradestokken allerede har passert 15 – ja da trenger en ikke si mer om resten av dagen.
Drømmen om sommeren og den sommeren kom i hvert fall smygende… hehe..
som jeg gleder meg.
Også måtte jeg flire litt da, ettersom svigermor hadde dratt til syden, det samme hadde Sigbjørn Varetaxi. Dem hadde nok godt av å få kjøla seg ned litt tenkte jeg.
 
Mandag ble den første store lei seg dagen.
Det meste var egentlig bare trist og leit.
Skjønner ikke helt hvorfor. Og det er kanskje det som irriterer mest. Folk har jo sagt at de dagene vil komme. Men det var dritkjipt.
 
 
Tørka tårer bare jeg så en kjøttmeis. Tørka tårer når folk dro på jobb, når folk dro på skole og når de kom hjem igjen. Var så asosial at det endte med at jeg okkuperte soverommet og «lagde gråtekontor der». Men før det rakk vi innom XXL for å kjøpe sykkel til trommisen. Gåturen der inne var i lengste laget, så nå vet jeg hvor firmanavnet kommer fra…. XXL mener jeg
 
I dag var To Fine Fyrer på tur. Fatter’n og jeg.
Røyksuget ble så stort at i stedet for sparke i dører og vegger her så klarte jeg å røyke ut fattern. Sammen kjørte vi så inn i en skau vi har kjørt mange ganger. For ikke si gått.
Men kanskje aldri så tidlig som nå…
Det gjorde godt både for far og sønn den turen.
Og akkurat nå er vi vel på tilnærmelsesvis samme kondisniva også… Han drøyt 86 år, jeg 59. Det betyr at det var rutinerte karer ute og gikk noen få meter i skauen i dag.
Til sammen 145 år.
Går deg ikke bort da. Ikke går du for fort heller.
 
Men jeg så dessverre noe jeg må inn å sjekke nærmere. Men det får vente litt.
Var litt for isete på enkelte partier av veien for en som har forbud mot å dytte bil…
Men det var høgd veldig mye der de snudde bekken i 1802 for å lage papir i Vestfossen.
Det kunne se ut som om det hadde gått litt utover demningen.
Men det får jeg ta seinere. Gidder ikke nå. Nå tar vi ting i en litt prioritert rekkefølge her.
 
Etter formiddagsturen blei det en lang hvil i senga.
Så blei det en tur på kulturskolen med trommisen før dagen ble avlsutta med dette skrivet og studering og smaking av Sjefsengelens macroner.
Dem ska vi ha sjøl så!
Demm fåkke du no a!
Så gode var dem!
Vi snakkes helt plutselig – når jeg får behov for skallerens!
Nyt dagen! Nyt dagene! Nyt Livet!
 
 

Her går det unna gitt!

For 96-timer siden trodde jeg aldri at jeg skulle få se det igjen. Kjøkkenbordet altså. Vel her sitter jeg og skriver nå...
I natt har jeg sovi i ei seng jeg trodde aldri jeg mer skulle sove i,
nå sitter jeg og ser ut av vinduer jeg trodde jeg aldri mer skulle se ut av. - Denne teksten ble skrevet og lagt ut på facebook 23. mars 2017.

Det ble ikke så lange korridorturen på Kongsberg sykehus i går.
Plutselig dukka det opp ei "brysk dame",
i hvit frakk,
mens jeg var i gang med korridorturen:
"Jeg skal bare røske av deg ledningene", sa hu.
 
- Å skal du ha på meg noe større tenkte jeg.
Noe som gjør det lettere for fjerde-etasjen å overvåke meg der jeg virrer korridorlangs.
Fotlenker eller noe sånn.
De hadde løpt og leita etter meg før.
I bunkersen (avdelingen), i ansatte-kantina,
i diverse korridorer og i "restaurangen",
ved publikumsinngangen.
 
Eller pubben som jeg kalte den nede på overvåkninga og observajonsposten.
"Jeg stiiker en tur på pubben jeg",
sa jeg til stadighet til de hvite englene som virret rundt,
med eller uten skit på vingan.
 
Det var ei der med ordentlig skit på vingan, men hu skal få en egen status om noen dager.
Blodpumpa mi må bare gå seg litt bedre til først.
Tror dissa hvite englene med mer eller mindre skit på vingan innimellom blei litt lei av denne raringen som til stadighet virra rundt i stedet for å holde senga.
 
Det var jo håpløst å få skifta batteri på utstyret hans, må vite.
Ingen som spurte meg om jeg hadde noen sjans til å bruke det utsyret der og da... så batteri på'n trang jeg vel neppe...
Desuten så måtte jeg virre, var ikke bare, bare,
å ikke kunne virre rundt med sigaretten i kjeften.
Fikk ikke ha den i hånda en gang. Måtte jo ihvertfall gått an det da...
Ville i hvert fall vært langt bedre enn om jeg plutselig skulle putte utsyret mitt i handa og begynne å virre rundt...
 
Nei, dama i hvit frakk skulle ikke ha på meg noe større utstyr.
Jeg skulle ikke få noe nytt i det hele tatt.
 
"Er det du gjør nå et tegn på at jeg snart blir hevd ut herfra" sa jeg. Ja, det er det vanligvis sa dama, Hu kunne vel ikke si mer antageligvis, var vel andre som skulle si sånt.
Så nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet da og skriver...
En kjapp liten telefon til Sigbjørn så slapp han alt han hadde i henda og flytta Skodaen sin til Kongsberg og tok med meg hjem til Ormåsen.
 
- Sånn har pensjonister det. Rekker alt. Hele tida.
For 96-timer siden trodde jeg aldri at jeg skulle få se det igjen.
Kjøkkenbordet altså. Her jeg sitter og skriver nå...
I natt har jeg sovi i ei seng jeg trodde aldri jeg mer skulle sove i,
nå sitter jeg og ser ut av vinduer jeg trodde jeg aldri mer skulle se ut av.
 
Vel livet er rart,
livet er skjørt,
livet er mangfoldig,
ja livet er alt.
- er bare så vrient å tenke det, når alt er på stell og går på skinner.
 
Vel - i går hadde jeg altså planer om en korridortur eller to på Kongsberg Sjukehus.
Mens jeg har sitti her og drodla sammen denne epistelen har jeg lagt planer for dagen.
Ikke store planer.
Men - Jo, de er store for meg, ihvertfall nå.
For andre er det vel bittesmå ting.
Som egentlig ikke trengs å planlegges.
 
Dagens plan:
Om tre kvarter skal jeg VEKKE husets yngste som han aldri er blitt vekt før!
- Jeg gleder meg til å vekke ungsauen!
Etter det blir det vel antydning til frokost.
Frokosten har forresten fått en helt ny betydning.
Gått fra å være et kjedelig måltid til et bra ett.
Det følges nemlig av en fargerik dessert.
Satt sammen av sånne folk i hvite eller grønne frakker og henta ut av meg på et apotek i går. Dem er i hvert fall gode på design om ikke det samme kan sies om smaken.
 
Seinere i dag har jeg tenkt meg en tur til postkassa.
Blir vel en ca 150 meter tur/retur.
Også drømmer jeg om 500-meter seinere i dag.
Har også en plan om å komma meg innom dyrlegene i Vestfossen og fått gitt Lajla en klem og bestilt time hos fastlegen...
 
det var en løs fugl på Rikshospitalet som sa at dem var der for å brukes...
- Han kunne jo ha sagt det litt før da...
Skulle vært på Spar også - for der har dem tilbud på brus.
Sånn brus som sjefsengelen min, Marianne er så glad i.
Men kartongene er så tunge at jeg egentlig ikke får lov å fløtte på dem.
Men grenser skal en vel flytte om en ikke skal sprenge dem.
Har tross alt tenkt meg opp på Andersnatten rundt 17 mai!
 
Vel - gadd du å lese dette røret - så får du ha en riktig god dag!
Det skal jeg ha.
Og orker jeg så skal jeg en tur på biblioteket i Hokksund i kveld å se at Andreas får diplomet sitt for deltagelsen i UKM.
 
- men jeg orker garantert å sitte og se ut av kjøkkenvinduet på fugleaktivitet rundt fuglekasser og matfat...
det skal jeg gjøre nå.
Så må jeg huske å klemme litt på Marianne!
Ja, masse klemming da!

Her er en hyllest til norsk helsevesen

Denne teksten er skrevet på Kongsberg sykehus 21. mars 2017.

Her er en hyllest til norsk helsevesen!
At det skulle være så godt å våkne til regnvær på morran i dag hadde jeg aldri trodd.
Ikke trudde jeg at det skulle være aalright å ligge å høre at det regna ute hele natta heller.
Men det er en kjempefølelse.
Det kunne fort vært veldig annerledes nå.
Det kunne veldig fort vært ingenting...
 
- Jeg takker Marianne for å ha slått telefonnummeret.
Jeg ville jo ikke selv.
- "Detta går over det skjønner du", sa jeg,
men vet ikke helt om jeg trodde på det selv...
 
- Jeg takker damestemmen på legevakta for å sende ambulanse fort, jeg takker englene fra ambulansetjenesten i Eiker som først kjørte meg til Kongsberg sykehus for så å fortsette til Rikshospitalet med lys og lydshow på svarte natta.
Også takker jeg det store teamet på Rikshospitalet som stod klart og venta på at en vettskremt spjæling skulle dukke opp med ei svært så skakk-kjørt blodpumpe.
 
- Nå vandrer jeg rundt i korridorene her på Kongsberg igjen og er klar til å fortsette livet.
- Også på regnværsdagene.
 
Stell pent med dagene dine.
Stell pent med flokken din!
 
Forøvrig skal jeg hilse fra legen min å si at det ene hjertekammeret nå er delvis ødelagt,
men det er ikke det som styrer godheta eller hjertevarmen, så det går bra!
Ta vare på deg sjøl og dine!

Nyeste kommentarer

04.11 | 11:21

Kult :) Men navnet på felemannen har nok journalisten bommet på der. Det der er Andreas Ljones.

04.11 | 08:29

Da har jeg lagt ut et par bilder fra da gjengen var nordpå i år 2000. På det ene bildet nevnes gjengen den gang og hva de spilte!

03.11 | 23:51

Er det noe som vet navnene på bandmedlemmene?

03.10 | 21:22

Fantastisk fortelling.