Da jeg ble født bodde vi i annen etasje hos Matilde og Jørgen Olsen, mamma, pappa og jeg. Men da jeg var vel 2 år flytta vi litt lengre ned i gata, til Bollerudgården. Der ble jeg boende til jeg flytta til Sogn i 1962, bare avbrutt av en periode på ca.  1 ½  år på hybel i Drammen.

 

Mamma (Martha Groland) hadde en liten butikk i Bollerudgården, brus og sjokolade, ukeblader, tobakksvarer, brød og kaker fra Ween og Villars, og ikke å forglemme is. I dag ville vi vel kalt det en kiosk.

 

Før vi fikk is fra Kongsberg, lagde mamma isen sjøl. En beholder ble fylt med isbiter, hakka ut fra store blokker som ble henta i Ølkjelleren, inni var det en ny beholder der hun hadde oppi de nødvendige ingrediensene, og så ble det sveiva og sveiva til isen var ferdig. Dette måtte være et forferdelig tålmodighetskrevende og også hardt arbeid, men isen ble hvertfall utrolig  god!

 

Mamma lagde også noen ganger smultringer og risboller som hun solgte i butikken. Da var hun oppe grytidlig, slik at varene var helt ferske når butikken blei åpna klokka 09.00. Både smultringene og risbollene ble revet unna på veldig kort tid, hun kunne sikkert solgt mye mer av det, men det var jo grenser for hva hun kunne klare. Hun hadde åpent i butikken fra kl. 9.00 om morran til kl. 21.00 om kvelden, 6 dager i uka, og hver søndag fra kl. 15.00 til kl.21.00.

 

Det var bare 4 dager i året hun holdt stengt, det var langfredag, 1.påskedag. 1.pinsedag og 1. juledag. Ja så stengte hun kl. 17.00 på julaften og nyttårsaften. I tillegg til den lange arbeidsdagen i butikken hadde hun hus og hjem å ta seg av, samt rydding og vasking i butikken, og føring av regnskap. Det var neimen ikke noe rart at hun etter hvert ble syk, i dag hadde hun antagelig fått diagnosen utbrent, men det var ikke noe som het det den gangen. I 1958 måtte hun slutte butikken pga sykdommen, bare 52 år gammel, og hun kom aldri i inntektsgivende arbeid igjen...

 

I annen etasje i Bollerudgården bodde Ola og Matilde Bollerud. Ola kjørte lastebil tidligere, men under krigen blei det slutt på det, og han begynte å livnære seg som skomaker.

Etter hvert flytta Lilly Andersen inn i et par av romma som Ola og Matilde tidligere hadde brukt som stue og kammers.

Lilly var ei veldig trivelig dame, hun og mamma ble gode venner, hun var mye nede hos oss, og vi var også en del oppe hos henne.

Lilly var kontordame på trevaren, jeg husker at hun var veldig tynn og at hun røyka mye. Og så var hun glad i å lese og hadde en del bøker. Mamma og hun hadde en felles interesse der. En interesse også jeg har tatt med meg.

 

Pappa, Konrad Karlsen, omkom i en drukningsulykke i Røkebergtjern i 1943, han ble bare 40 år gammel. Jeg var bare 5 år gammel da, men jeg husker ham som en stor og kraftig mann, som var veldig snill.

Han var friluftsmann, likte skogen og vannet, og det var jo både merkelig og trist at akkurat et skogstjern skulle ta livet hans.

Pappa hadde sykkelverksted i uthuset på Bollerudgården, der var det koselig.

Uthuset var en stor bygning, i tidligere tider hadde det vært gård med dyr der. Sykkelverkstedet var en tidligere stall, ved siden av hadde det vært fjøs med kuer, nå var det bare noen kaniner der, som mange hadde under krigen.

Innerst i gangen lå doen, en toseter.

Til venstre i gangen var en stige opp til høyloftet, ja det var ikke høy der nå, men Ola Bollerud dyrka tobakk (som mange andre under krigen), og tobakksbladene hang til tørk der oppe.

 

Til Bollerudgården var det en fin hage, vi fikk av og til lov å plukke epler der, samt deilige søte og gule Eikerplommer. Innerst i hagen var det et syrinlysthus, der var det både kaffekos, kortspilling og etter hvert som vi vokste til, venninnene mine og jeg, litt mer romantiske sysler!!

 

Jernbanen gikk rett nedanfor huset, så vi hørte alle toga hele døgnet.

Det var ikke forstyrrende i det hele tatt, var akkurat slik som det skulle være.

Jeg savner fortsatt lyden av tog som farer forbi.

 

Bestevenninna mi, Mary Trollerud, bodde tvers over gata, og vi hang samen som erteris, også etter at Mary flytta et stykke unna.

Da var jeg av og til på heldagsbesøk hos Mary, og jeg husker så godt at moren hennes lagde verdens beste pannekaker.

Heldigvis kom det nye folk til det huset der Mary tidligere bodde, det var familien Holm, som hadde 2 jenter på om lag min egen alder, Karin og Randi, og også vi ble venninner.

Og etter hvert flytta familien Nyen inn i samme huset, de hadde ei datter som het Laila og en sønn som het Knut. Laila ble umiddelbart kalt vesle-Laila, hun var noen år yngre enn meg.

Etter at famiien Nyen flytta ut, var det familien Hanslien som kom, Ole og Jenny og døtrene Grethe og Olaug, som begge var noe yngre enn meg. Koselig familien var det.

 

I Bakgata var det i førtiåra mange store kastanjetrær og lønnetrær.

Vi plukka hestekastanjer, og vi tumla oss i svære hauger med lønneblader når høsten kom.

Men så skulle gata utbedres, og da ble alle trærne felt, først kastanjetrærne, deretter lønnetrærne.

Det ble liksom så nakent i gata da, men sjølve veidekket blei antagelig bedre.

 

Ei dame som bodde i bakgata må jeg ´spesielt nevne, det er Magnhild Madsen, eller ” Magnhild på Bærjet” som hun ble kalt.

Hun bodde i den vesle stua som nå kalles Madsehuset.

Magnhild var verdens snilleste menneske, hun passa meg en del da jeg var lita jente, og hun var daglig på besøk i Bollerudgården helt fram til hun kom på sykehus og døde i begynnelsen av 1960-åra.

Magnhild var faktisk også det første mennesket som fikk min egen datter til å få smaken på sjokolade, det var sommeren 1961.

 

Ca. 1 år etter at pappa døde flytta bestemor til oss, hun overtok mye av passet av meg etter Magnhild. Jeg var ofte med bestemor opp til Magnhild, der fikk jeg kaffe på skåla, med mye fløte i og sukkerbit til å dyppe.

Jeg husker godt ”kokesukker”, det var sukker i store plater, og ekspeditøren i butikken brukte ei spesiell sukkersaks til å klippe av så det ble rett mengde og vekt på det vi skulle kjøpe.

 

Bestemor var blitt enke allerede da hun var 32 år, og da flytta hun fra Sandsvær til Vestfossen med 2 småjenter på hhv 6 og 9 år og begynte å arbeide på fabrikken (pappir`n).

Seinere flytta hun til den yngste dattera si, som da var gift og bosatt på Wendelborg i Hokksund.

Etter at hun flytta til oss i Vestfossen i 1944, var hun fortsatt ikke gammel nok til å få alderstrygd, så hun gikk med aviser, Aftenposten om morran og Busken om ettermiddagen.

 

Ellers var hun opptatt av at det var godt med ved i vedskjulet. Hun var sjøl på skauen og hogg, og etter at veden var kommet i skjulet, saga hun og hogg opp alt sammen. Og hun var tidlig oppe om morran og fyrte i oven så det skulle vært godt og varmt til mamma og jeg stod opp. Huset var kaldt, det var ikke den isoleringen det er i dag, vinduene var enkle, men det ble satt inn innervinduer om vinteren.

Bestemor var også sjøl på skauen og hogg juletre, hun måtte vel ha en eller annen avtale med en gårdbruker/skogeier både om ved og juletre.

 

Som nevnt hadde mamma en liten butikk, det var ikke så store vareutvalget verken under krigen eller like etter, så det jo ikke så mye å leve av.

Noen form for enketrygd fantes ikke den gangen.

Så for å spe på økonomien gikk mamma med polisen, dvs hun krevde inn forsikringspremier for Vesta.

Hun hadde rute i Bakgata og Storgata og over brua til og med Hauen.

Jeg var ofte med på disse turene, tror det var en gang i måneden.

På den måten kom jeg inn i de fleste hjem og fikk se hvordan folk hadde det.

En ting som jeg festa meg særskilt med, var at i nesten alle hjem hang det ett eller flere Kristus-bilder på veggen. Disse ble jeg helt betatt av, og jeg ønska så inderlig at vi hadde hatt et slikt bilde hjemme også. Men det ble det aldri.

Derimot hadde vi det kjente bilde av barn og hund, ”Kan du ikke tale?”.

Dette var jeg veldig glad i, men dessverre forsvant det, eller ble ødelagt en eller annen gang.

 

Jeg vil også gjerne fortelle litt om hva vi jentene leika når jeg var barn.

Som jenter flest ønska jeg meg dokker, men det var vanskelig å få tak i under krigen.

Jula 1943 fikk jeg likevel ei celluloiddukke som kunne sove, hvordan de hadde fått tak i den aner jeg ikke. Dokka fikk navnet Randi Elisabeth.

På 6-års dagen min i januar 1944 fikk jeg enda ei ny dokka, denne hadde ”ordentlig” hår og var også sovedokke. Hun fikk navnet Eva Margrethe.

Så arva jeg ei tøydukke fra kusine Grethl i Mjøndalen.

Dette var ei dokke som hun hadde leika med som barn i 20-åra.

Denne fikk navnet Berit Liv Elisabeth.

Det fulgte med masse klær til denne dokka, og også ei gammeldags dokkevogn.

 

Den fikk jeg ikke lov til å ta med ut, men selvfølgelig måtte jeg ut og vise den fram, med den følge at jeg blei erta fordi vogna var så gammeldags, og så var det noen store gutter som velta vogna så alt oppi falt ut og dokka fikk ødelagt ansiktet.

Jeg stod bare og så på og grein, torde ikke ta igjen.

Men heldigvis hadde jeg ei venninne som ordna opp, Randi Svendsen, hun hadde mange eldre brødre og var således vant til ”store gutter”!

Jeg gikk aldri mer ut igjen med den dokkevogna.

 

Av kusine Grethl fikk jeg også et lite dokkemøblement, med bord og 4 stoler.

Dette har jeg den dag i dag!

Jeg ble ganske fort lei av å leike med dokker, men jeg ønska meg veldig en sånn stor gul teddybjørn som jeg hadde sett bilder av.

Til jul 1944 fikk jeg så en teddybjørn,  men den var ikke gul, derimot kølsvart, og jeg ble nesten litt redd den. Deler av denne bjørnen har jeg fremdeles.

Men så kom papirdukkene, og disse var populære lenge. Alltid når mamma og jeg var i Drammen måtte vi innom Lycke og kjøpe papirdukker.

Jeg hadde mengder av dem etter hvert, og det var så masse fine klær til dem.

De andre jentene hadde også papirdukker, og vi leika med den både inne og ute.

Da levde vi i vår egen fantasiverden.

Vi tegna også papirdukker sjøl, med klær og sko og alt mulig tilbehør.

 

Glansbilder var også populært.

Under krigen var det bare ”kriseglans”, og det var heller ikke lim å få tak.

Vi lagde lim sjøl, av mjøl og vann og klistra glansbildene inn i bøker.

Noen jenter fikk tak i ”ordentlige glans” fra før krigen, gamle fine glans med relieff, nydelige bilder av engler og småjenter med blomsterkurver, samt julenisser.

Vi hadde ”puttebøker”, der vi bytta glans uten at vi visste hva vi fikk tilbake.

Når vi var så heldige å bytte til oss et ”ordentlig” glansbilde var gleden stor.

 

En lang periode blei det samla på filmstjernebilder, som vi klipte ut fra Filmjournalen og fra ukeblader.

Jeg hadde en diger eske full av filmstjernebilder.

Av og til fikk vi tak store, glansa bilder, og det var ekstra stas.

Og vi drømte oss inn i filmstjernenes verden, trodde jo fullt og helt at den verdenen bare var strålende!

 

Ellers kasta vi ball og hoppa paradis og leika vippe pinne.

I paviljongen i parken og ellers på gårdsplassene, leika vi noe som het ”stygg og pen”.

Da var den ei av jentene som slengte de andre rundt og rundt for så plutselig å slippe, og da skulle den som ble slengt bli stående i den posituren de var når slenginga stoppa.

Så var det om å gjøre å se så pen eller stygg ut som mulig.

Den som ble penest eller styggest, skulle neste gang slenge de andre jentene.

 

Noe som også var veldig populært en periode var å leike butikk.

Jeg hadde ”butikk” i vedskjulet.

Den var lagd av tomme kasser og esker, og ”varene” var tomemballasje av forskjellig slag. Pengene laga vi sjøl. Så gikk vi og handla hos hverandre.

Ekstra stas var det når de ”store” jentene (3-4 år eldre), kan nevne  Svanaug Hole, Gunvor Nedremo, Karin Ellingsen og Vibeke Stangeland, ”nedlot” seg til å komme og handle, eller vi fikk handle hos dem.

Men jeg tror nok vi småjentene blei lurt mange ganger av de som var større.

 

Ja så gikk vi på tur.

Vi hadde med nistepakke og ei flaske med saft eller annet drikke, samt et gammelt teppe, og så gikk vi et stykke opp i Nyveien og satte oss i grøftekanten og spiste nista vår.

Noen ganger gikk vi bortover Sagveien og opp mot Smellhauen.

Det var altså ikke særlig langt vi gikk, men vi var jo små den gangen!

På hjemveien plukka vi blomster.

Et stykke oppover jernbanelinja, ”linna”, var det en fin plass hvor vi fant blåveis, hvitveis og liljekonvall, og oppe ved Flesaker var det masse Maria Nøkleband.

Vi gikk langs jernbanelinja, vi ungene aleine. Vi var aldri redd for at det skulle komme tog. Togrutene kunne vi utenat, men innimellom kom det lastetog.

Vi la oss ned på skinnegangen og hørte etter om noe tog var i anmarsj. At vi torde! Men det gikk alltid bra.

 

Om sommeren var det sjølsagt mye bading, enten i Furua, i Sandsbukta eller på Sundhaugen. Til Furua gikk vi, men til Sandsbukta og Sundhaugen måtte vi ta buss.

Det var veldig langt mellom privatbiler den gangen, så bussen pleide alltid være stappfull, spesielt på søndagene når de fleste hadde fri.

Da var det folk i alle aldere som var og bada.

Sommeren 1947 lærte jeg å svømme, det var jo DEN lange og varme sommeren!

Vi bodde nærmest i vannet.

 

Om vinteren laga vi snømenn, engler i snøen og kasta snøball.

De fleste gikk jo også på ski, men jeg er av de som ikke er født med ski på beina.

Men sparken, den kunne jeg bruke, og noen hadde rattkjelker.

Vi gikk langt oppover Nyveien og kjørte nedover i full fart helt ned i Støabakken.

Dette kunne vi gjøre fordi biltrafikken var minimal, i dag ville det vært utenkelig.

 

Når vi ble større, på starten av 50-åra, var de mørke høstkveldene mye brukt til å leike ”Vi seiler”. Det var en ”leik” der både gutter og jenter var med, og det som opptok oss jentene mest var å få anledning til å kline med guttane i et av de mange mørke portromma i Bakgata og ut mot Storgata. Vi var vel i det store og hele nokså opptatt av gutter på den tida og drømte mange romantiske (og totalt urealistiske) drømmer.

 

Om høsten gikk vi også av og til på epleslang, det var jo spennende, og så dette med å ”gni harpeis”.

Når jeg har tenkt på det seinere, var ikke dette særlig pent gjort, for vi så oss ut folk som vi regna med var lette å skremme og kanskje var dårlige til beins. Vi var nok litt feige!

 

Og så dreiv vi selvfølgelig og smugrøyka, jeg naska nok en del sigarettpakker i butikken til mamma.

Vi gjømte oss på forskjellige steder, under pakkhuset på stasjon, i Ølkjelleren, på saga og ellers der hvor vi regna med at det ikke kom noen voksne og oppdaga oss.

Alle røyka jo på den tida, men vi ungene fikk selvfølgelig ikke lov, og nettopp derfor måtte vi jo prøve.

 

Bollerudgården lå i krysset Jernbanegata/Fåsengata.

Tvers over gata (Fåsengata) lå butikken til Anna Sandengen (mor til Knut, en av Vestfossens store fotballspillere på den tida)), det var om lag samme slags butikken som den mamma hadde, med den forskjellen at Anna også etter hvert fikk isbar.

 

 

Tvers over gata på den andre sida, der Poortman i mange år hadde møbelforretning, kan jeg huske at det var frisørsalong. Seinere flytta baker Rudin opp der, han hadde tidligere butikk og kafe lenger nede i gata. I andre etasje i bygget var det leiligheter, jeg kan huske fam Fusche og fam Henriksen.

 

På det fjerde hjørnet i dette gatekrysset var Folkets hus, ”HUSET”, ja det er jo der fortsatt da. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har vært på kino der.

Helt fra jeg som 2-åring fikk være med å se Snøhvit og de 7 dvergene, hadde jeg helt dilla på film, så alt som var av barnefilmer, og voksenfilmer fra lenge før jeg egentlig var gammel nok. Under krigen ble det etter hvert kinostreik, da Folkets hus ble overtatt av nazistene.

Da fikk jeg ikke med meg mamma på kino, men en eneste gang fikk jeg trua med meg bestemor.

Det ble likevel med den ene gangen, for hun syntes folk så så rart på henne, og det var nesten ikke folk på kinoen heller.

Men kinobesøka tok jeg igjen til gangs så snart krigen var slutt.

 

På Huset var det også andre tilstelninger, markedbasarer, revyer, besøk av kjente (og mindre kjente) kunstnere,  og ,juletrefester.

Alt var jeg på!

Politiske møter også, husker Gerhardsen var der et par ganger, det måtte være i slutten av førtiåra eller begynnelsen av femtiåra.

I 10-årsalderen ble jeg med i Unge Pionerer, det var ei barnegruppe under kommunistlaget, disse møtene ble også for det meste holdt på Folkets hus, i annen etasje.

Det voksne kommunistlaget hadde møtene sine i veslesalen i første etasje, der var jeg også med mange ganger.

 

Veslesalen ble også ofte brukt til private tilstelninger, som bryllup, ”runde” dager osv.

Siden jeg bodde like ved, hadde jeg god utsikt til Huset, og det var alltid spennende å se brudene og de andre damene i selskapskjoler. 

Ja, så var det den årlige turnoppvisningen, nærmest alle vi jentene i Vestfossen gikk jo på turninga, jeg var med fra jeg var 8 til jeg var 15 år.

 

Etter at jeg ble konfirmert 1. søndag i advent i 1952, fikk jeg lov å gå på fest på Huset.

Jeg var der noen ganger, men det ble aldri noe for meg, følte meg ikke hjemme i festmiljøet.

 

Parken i Vestfossen ligger i Bakgata.

Det var et høyt gjerde rundt parken den gang, med porter på begge sider som ble låst hver kveld og åpna igjen om morran.

I parken var det koselige hvite benker, blomster og mange store syrintrær.

I mørke høstkvelder var det et fortreffelig sted for de første ”romanser”.

Men du verden så romantiske og naive vi jentene var på den tida, vi hadde nok forlest oss på Romantikk og sett for mange romantiske amerikanske filmer.

 

Jernbanestasjonen ligger også nærmest i bakgata.

Ettersom jeg bodde så i nærheten av denne ble toget et naturlig framkomstmiddel, både når vi skulle til Hokksund, Mjøndalen eller Drammen på kino (eller treffe gutter) og seinere når vi måtte ta toget for å komme på skole eller arbeid.

 

Jeg reiste med halvåttetoget til Drammen i flere år, det var stort sett de samme menneskene å se på toget hver dag, og vi hadde nærmest faste plasser.

Det ble brodert mange sofaputer og duker på toget til Drammen i femtiåra, reine syforeningen.

 

Helt nederst i Bakgata lå drosjeholdeplassen, og pølsebua til Andreas var også der.

Den gang var ei pølsebu nettopp ei pølsebu!

Det var pølse og rundstykke som blei bløyta i pølsevannet og eventuelt med sennep.

Ketsjupen var ikke kommet enda.

 

I den øverste enden av bakgata lå Misjonshuset, der hendte det også at vi var.

Søndagsskolen var ikke jeg på så mange ganger, men noen få gullstjerner fikk jeg da i frammøteboka.

Ellers var vi på alle de juletrefester som var der, spesielt Frelsesarmeens fester var veldig koselige.

 

Nedenfor Misjonshuset bodde Ingeborg og Neumann Hole (”Holeskomakern”) med dattera Svanaug, så var det Sigrid og Oskar Olsen med sønnen Oddvar, som vi jentene i gata syntes var en skikkelig rampegutt og som vi var nokså redde for.

Mora hans, Sigrid, så selvfølgelig på Oddvar som reine gullungen.

Hun var for øvrig soldat i Frelsesarmeen og gikk i uniform når hun skulle på møter.

Dette syntes vi vel nesten var litt latterlig.

Men Frelsesarmeen hadde barnemøter også, enten på Betel eller på Sangerheimen.

Der var vi mye, spesielt i den tida Erling Holden var en av offiserene som hadde møte.

Vi syntes han var så pen, reine filmstjerna!

 

Videre nedover i bakgata bodde Dagmar og Per Sending, som hadde sønnen Frank, også en habil fotballspiller i femtiåra.

På venstre sida i den kronglete bakken opp til ”berjet”, bodde familien Kristoffersen.

Der bodde også sydama vår, Solveig, som jeg husker som ei ualminnelig hyggelig og snill dame. Mamma sydde ellers det meste av klærne våre sjøl, men av og til gikk hun til Solveig.

Da fikk jeg være med og fikk sitte og se i alle de flotte motejournalene.

Antagelig var da da jeg fikk grunnlaget for klesinteressen, som skulle følge meg videre oppover i ungdomsåra.

 

Bak huset til familien Kristoffersen var det også et bitte lite hus der vi måtte opp ei høy trapp for å komme inn.

I dette huset bodde Gunvor og Olaus Amundsen og dattera Annemor.

Gunvor var et skikkelig ”matmenneske”, husker spesielt bløtkaka vi fikk i etterpålaget etter Annemors konfirmasjon.

Nå var jo ikke bløtkake akkurat noen hverdagskost heller i de åra, dette var like etter krigen.

 

Nedanfor Folkets hus var det et gammelt hus der familen Putte bodde.

Ja Putte var ikke det riktige navnet, jeg tror det var Bjølgerud.

Men vi sa bare Putte, fru Putte og Kåre Putte, som var sønnen.

Holeskomakern hadde verksted i  nabohuset hvis jeg ikke husker feil.

Så var det kafeen til Rudin, det jeg husker best derfra var noen innmari gode peppernøtter!

 

Det var også et lite hotell der, tenk den gangen hadde Vestfossen 2 hotell, og begge med front mot bakgata. Thores-hotellet lå nederst. Mellom disse to hotella lå meieribygningen, som gikk tvers over både bakgata og Storgata, med en spennende mørk gjennomgang, og med mye rart inne i gården.

Blant annet naska vi flasker med eplesaft der noen ganger, dette hadde vi aldri smakt før,

og vi syntes det smakte kjempegodt.

 

Jeg var 2 år da krigen kom til Norge og 7 år da freden kom.

Så noen dirkete krigsminner har jeg ikke, men jeg husker jo litt, sånn som blendingsgardiner, ulovlig lytting på radio, jaktgevær som var gjømt i et hemmelig rom i chiffonieret (et høyt møbel med mange skuffer), og jeg husker tyskere som kom på husundersøkelse, samt sprengingen av Jutebrua.

 

Ja, så husker jeg at et par ganger vi var i Drammen, mamma og jeg, at flyalarmen gikk og vi måtte springe i tilfluktsrom.

Jeg husker også at det var svært lite mat å få kjøpt, og det vesle som var var rasjonert.

Hvitt mjøl og loff var en sjeldenhet, hvitt sukker var ikke å få, kaffe var bare erstatning, klær og sko var heller ikke å få tak i.

Fiskeskinnsko husker jeg, og trebånnar! Men jeg kan ikke huske at jeg sulta eller led noen direkte nød på noen måte.

Da krigen var slutt kom det hjem folk som hadde sittet i fangenskap, det gjorde et sterkt inntrykk å se drosjeeier Dahlen komme hjem, tynn som en strek.

 

Og så husker jeg at noen jenter som ble kalt tyskertøser fikk klipt av håret, dette gjorde også sterkt inntrykk.

Fredsdagen, 8.mai 1945, var det Magnhild som kom med budskapet, og jamen hadde hun klart å trylle fram et norsk flagg til meg! Utrolige, snille Magnhild!

 

Nå har jeg visst tatt for meg det meste av barndommens paradis i bakgata.

Vi var jo andre steder i Vestfossen også selvfølgelig, stedet er jo ikke så stort at det ikke var overkommelig.

Men det var liksom litt fra barndomstida i Bakgata jeg hadde tenkt å fortelle litt om.

 

Nå er Bakgata forandra.

Bollerudgården ble revet allerede i 1967, for å gi plass til ny og større jernbanebru.

Det var litt rart å komme tilbake og se den tomme plassen.

Andre hus i gata er også revet nå, men parken er der, stasjon er der, samt Folkets hus.

Det er pent i Bakgata nå, antagelig mye penere enn det var i 40- og 50-åra.

 

(Jeg tenkte forresten at jeg skulle skrive på vestfossdialekt, den har jeg nemlig fortsatt, etter snart 48 år i Sogn. Men så kom jeg til at, nei, dialekt er bra å snakke, men ikke så bra å skrive/lese.)

 

Takk for meg!

 

Gaupne den 10.november 2009

Laila Røneid (tidl. Karlsen.

 

- Og jeg sier tusen takk til Laila for at jeg fikk dele historien med dere!