Lørdag kveld presenterte Johny Aasgaard sitt debutalbum «Collecting» på Folkets Hus i Vestfossen. Og for en presentasjon det ble. For en konsert det ble og for et album det er han begått, sammen med musikerne han hadde med seg i Vestfossen under konserten. Og da vi snakket med Johny og Eivind rett etter konserten var de like fornøyde som publikum. De hadde også hatt en kveld for minneboka.

Johny har for de fleste som har vært litt interessert i gitarbasert musikk her til lands vært en gitarist det har blitt snakket om. Snakket lenge om. Snakket mye om. Men med albuer og brøstkasse som går innover er det vanskelig å brøyte seg vei i musikkbransjen. Men nå kan det kanskje snu.

Johnys reise mot plata som kom rett før jul, kan en vel si at har vært en sånn av og på prosess – i 20 år. Men nå er mesterverket klart og lørdagens konsert ble avsluttet med stående applaus fra et tilnærmet fullt Folkets Hus.

Johny Aasgaard fortjener ikke Folkets Hus, Eivind Kløverød fortjener ikke Folkets Hus, Finn Tore Tokle fortjener ikke Folkets Hus og Thomas Landaas Eriksen fortjener ikke Folkets Hus. Men ære være dem. Det er nå engang norske musikeres lodd i livet å måtte visitere det ene «lugubre huset» etter det andre.

Men Folkets Hus fortjener dem – og Johnys musikk og musikalske perler.

Johny Aasgaard med band, fortjener Union Scene, Notodden Bluesfestival, Rockefeller, Sentrum Scene eller Oslo Spektrum. Hadde det vært noen rettferdighet i musikkens verden så burde han og bandet vært der!

Første linje i første låt var: «I just wanna tell tell you how I feel». Og det var vel det Johny gjorde denne magiske kvelden på Folkets hus i Vestfossen. Han tok oss gjennom sitt musikalske landskap via 12 låter praktfullt pakket inn av musikerne. Alle enere på sine instrumenter. Og når produsenten av plata, Georg Storhaug, også hadde ansvaret for lyden denne kvelden, så var lyden helt upåklagelig. Det er rart med det, når eminente musikere slår seg sammen med eminente lydfolk, så blir det som regel kongelyd. Og ikke bare var lyden bra, men Helge Andre Solberg sørget for at bilder fra Johnys mer enn tredve år lange karriere gikk på storskjermen på bakveggen. Et flott grep!

Et flott grep var det også å hente inn deler av kulturinstitusjonen Vestfossen Mannskor til å kore på låta «Live sister, Love brother». Spesielt bra låt det vel ikke. Men det var heller ikke meningen. Det holdt i bøtter og spann. Det var tøfft og publikum satte tydelig stor pris på denne artige varianten.

«I have made a pledge to the face that looks like me. I promised him to complete. I said to him I felt rich. And now I’m strong.» Det er første vers på låta «Strong» som avslutter plata og som også er den låta som førte til at beslutningen om at albumet nå måtte ut ble tatt. Teksten er såpass sår og handler vel om løftet han ga til faren sin om å gi ut egen musikk, at Johny nok så for seg at den skulle avslutte seansen, men et nesten ekstatisk publikum krevde ekstranummer og det fikk de. De fikk den fantastiske bluesrocker’n «She’s a rhythm», spilt aldeles fantastisk av hele bandet, virka nesten som om publikums ekstase smitta. Johny and his band is rhythm!

Hørt etter konserten:

"Ja det var en stor musikk opplevelse." -  "Fantastisk når slikt skjer i nærområdet." - "Knallbra og for et band." - "Veldig bra! De var fantastiske." - "De som ikke var her i kveld veit ikke hva de gikk glipp av. Mesterlig utført av topp musikere . Terningkast 6"

Her finner du mer om Johny og om konserten: http://www.torkennethtalmo.com/444897341

Her er albumet mitt fra happeningen: http://www.torkennethtalmo.com/445003370