Vanessa Lofsberg (15) er en av tre ungdommer som er nominert fra Øvre Eiker til årets Drømmestipend.
Vanessa er nominert i filmklassen.
De to andre nominerte fra kommunen er Elise Kile Engebretsen (15),i visuell kunst og Solveig Kaspersen Laugerud (15).
Solveig spiller klarinett og er nominert i musikk-klassen.

Jeg heter Vanessa Lofsberg, og jeg ønsker å delta i drømmestipendet. Jeg mener virkelig at jeg kan være en kandidat for dette.

Vi kan begynne med at jeg alltid har elsket å tegne og synge som liten. En interesse som aldri stoppet. Dette gikk videre med at jeg ble en del av kunstskolen, deretter startet jeg å spille klassisk piano i kulturskolen. Gitar ble senere en ny interesse, og det var da jeg virkelig begynte å utvide sang. Jeg fikk stadig flere og flere konserttilbud, og bl.a. nå nylig ble jeg invitert for å være med på underholdningen under årsmøtet i utdanningsforbundet i rådhuset.

Jeg vil beskrive meg selv som en person som tør å dumme meg ut. Det er bare å sette meg på en scene, og da vil jeg stå der. Jeg kan ikke telle hvor mange ulike måter jeg utrykker meg på. Det er rart å si det, men det nesten ingen ting jeg ikke nyter å gjøre av alt som omhandler kultur-uttrykkelse. Jeg er en multikunstner, og er ikke redd for å gå i gang med uvanlige prosjekter.

Jeg har virkelig satt meg inn i 3d modellering, og mener også dette kan være en kunstform. Noe som jeg har holdt på med ukentlig, i seks år snart. Da jeg var tolv fikk jeg teknologiprisen under Teknologi-dagene 2016 i Kongsberg.

Som sagt så ønsker jeg å lære så mye så mulig, og da jeg fikk høre at det skulle bli arrangert et filmmaraton, var jeg på plass. Fra 2018 hadde film blitt introdusert til meg. Det å kunne utrykke seg selv, forberede: manus, filmmusikk, kamera og sette alt dette sammen med et lag, og kunne skape et verk var inngangsporten til filmverdenen. Jeg er en del av medialabben i Kongsberg der vi jobber med egenvalgte prosjekter. Her utvikler jeg meg innen digital kunst, foto eller kamera for tiden.

Det er mange mennesker jeg kunne ha takket på veien, men jeg velger å takke spesielt to råtøffe damer. En dame som så talentene i meg, og som fikk meg til å fortsette med det jeg elsket, og som støttet meg i de valgene jeg tok. En inspirasjonskilde. Alt dette er det bare å takke Jane Wernersen og Barbara H. Schmitt for.

Drømmen

Jeg savner bedre filmkvalitet! Da mener jeg bedre foto/filmkamera og redigeringsmuligheter. Jeg har siden jeg begynte med film kun brukt mobiltelefoner og gratisprogrammer, og jeg føler det hindrer meg å til å få det perfekte «bilde» som jeg ser for meg. Det å kunne holde på med et ordentlig kamera, utforske lyset, kameravinkler, settinger, plukke på og justere, prøve igjen, revurdere og ta opptak om og om igjen.

Det å filme er et håndverk, man må trene mye før man er utlært. Vel utlært blir man vel aldri. Men jeg blir stadig bedre og bedre. Om jeg kommer til å bli regissør en dag, tja? Jeg er bare 15 år og skal til å velge videregående skole til høsten. Jeg tror nok sjansen blir større hvis jeg i mellomtiden holder i gang filminteressen min ved å delta på det jeg kan.

Jeg ser også muligheten til å spre film via internett. Jeg har linket noen av filmene jeg lagde under 48 timer filmmaraton. En konkurranse med satte grenser innen teama og tidsforbruk nederst i søknadsskjemaet. En god film for meg, en film som treffer deg på en slik måte at det vekker fram tanker eller følelser. Jeg gleder meg til å delta på UKM denne våren, uansett på hvilken som helst måte jeg velger å utrykke/formidle meg på. Så lenge jeg har muligheten/kan, vil jeg være der.

Hei, jeg er Solveig, 15 år og bor i Hokksund.

Utfordringer pirrer nysgjerrigheten min og konkurranseinstinktet.

Musikk har alltid vært en del av hjemmet vårt. Min mor sende en åpen søknad til kulturskolen og lurte på om noen kunne ta inn en over-motivert 5 åring. Klarinettlærerne svarte på utfordringen. Så det var klarinetten som valgte meg noe jeg er strålende fornøy med. Vi har blitt et godt team. Gjennom musikken opplever jeg en god mestring. Det er vanskelig å beskrive den følelsen du får når du klarer noe som du har jobbet med over lengre tid. Det sitrer i kroppen av energi.

Jeg startet som 5 åring ved Øvre Eiker kulturskole og det lokale korpset. 2. året ved kulturskolen får jeg Ksenia Yukavskaya som klarinettlærer. Hun har betydd enormt mye for meg. Hennes dyktighet og engasjement er helt utrolig. Hun er en god motivator og gir meg utfordringer som er spennende å strekke seg etter. Hun har lært meg å være disiplinert og jobbe jevnt. Det å ha en lærer som har tro på meg har betydd mye. Fra jeg var 6 år har hun gitt meg konserterfaringer og tatt meg med på konserter for å oppleve andre spille for å motiverer meg til egeninnsats.

Som 11 åring begynte jeg i Vestregionens Ungdomssymfonikere (VUS) der møter jeg Kjell Seim en fantastisk dirigent og inspirator. Dette er mitt møte med det klassiske orkesterrepertoaret. Det er krevende og jeg stortrives med utfordringene. Å få være med å spille stykker som Pianokonsert i a moll av Edvard Grieg, Night on Bal Mountain av Mussorgsky, Hjalar-Ljod av Eivind Groven, Polovtsian Dances av Borodin for å nevne noen har lært meg å elske den klassiske musikk. Året etter jeg startet i VUS er jeg solist for Asker Symfoniorkester med Stamitz Klarinettkonsert nr 3 og ble invitert igjen i 2019 og spilte Stamitz, Konsert for Fiolin og Klarinett.

Musikken gir meg et miljø jeg trives ekstra godt i. Jeg har knyttet vennskap med mennesker jeg ikke hadde møtt ellers. Den gir meg spennende opplevelser og turer. Jeg har blant annet vært på Valdres sommersymfoni, reist med VUS til Spania og i høst var jeg med Musica Symfonietta til Seoul og hadde et samarbeid med et lokalt ungdomsorkester der.

I dag er jeg på mitt andre år på TUP (Talentutviklingsprogram på NMH) og er en del av fordypningsprogrammet til Asker Kulturskole. På TUP har jeg vært med på 2 store orkesterprosjekter og spiller fast i en trio med fløyte og saksofon. I fordypningsprogrammet i Asker er det vekt på kammermusikk. Jeg spiller i en trio med vokal og piano. For tiden jobber jeg mot prøvespill til musikklinja ved St. Hallvard VGS og NUSO 2020/2021

Drømmen

Det å tillate meg å drømme gjør at jeg løfter blikket og ser utover og lengre. En god drøm gir motivasjon og energi.

Min store drøm er å få være en del av et profesjonelt orkester. I orkestret har jeg funnet min favorittplass. Jeg elsker å spille i orkester. For meg er orkesteret et lagspill, der samarbeid blir til en fantastisk helhet. Være med å spille hverandre gode. Det er krevende og spennende. Alle må bidra på sitt beste for at det skal bli bra. Stipendiet ønsker jeg å kunne bruke på å la meg inspirere og lære mer. Mesterklasse med Martin Fröst står høyt oppe på min ønskeliste. Jeg var på hans konsert i Operaen i samarbeid med Oslo Camerata og det Norske Kammerorkester 2018. Det var en opplevelse og en stor inspirasjon i etterkant.

Sommerkurs i utlandet er også noe jeg virkelig ønsker å få vært med på. Bassklarinett er også noe jeg ønsker å spare til. For å nå drømmen må jeg fortsette å jobbe hardt og målbevisst, men fortsette å dyrke spillegleden.

Først ønsker jeg å gå VGS musikklinja så drømmer jeg om musikkhøyskole om det blir Norge eller utlandet har jeg ikke bestemt meg for ennå. Det jeg vet er at jeg ønsker at musikken skal fortsette å være en viktig del av livet mitt. Jeg drømmer om å kunne være med å gi fantastiske musikkopplevelser til mange mennesker, kanskje jeg kan få brukt musikk slik at det gjør en forskjell for noen. Musikk kan være møtepunkt og binde sammen kulturer og religioner på en god måte.

Om jeg løfter blikket virkelig høyt er jeg en del av London Symphony Orchestra og sette opp et Jon Williams Show med musikk fra Star Wars. Mine to store lidenskaper møtes, Fantasy og Orkestret.

Jeg heter Elise Kile Engebretsen. Jeg er 15 år gammel og bor på Ormåsen i Øvre Eiker kommune.

Kunst er meg. Kunst er en stor del av det jeg gjør og hvordan jeg tenker. Jeg tenker at alt i verden er kunst, fordi alt i universet har en skaper, skaperen vil da være en kunster. For eksempel at naturen lager trær, så naturen vil da være en kunstner.

Jeg kan ikke huske at jeg ikke har tegnet eller malt. Jeg har alltid likt det.

Jeg har mye fantasi og liker å lage historier. Bildene mine er små historier som blir til et lite univers. Historien kan være at jeg ser meg selv i et annet bilde og verden rundt meg er annerledes. Det er ofte det bildene mine består av. Jenta i historien har et navn, jeg kaller henne Rose. Og jeg ser henne som en hvit ekorn-jente. Hun er stort sett alltid med. Jeg har gitt henne krefter til å kontrollere naturen og noen ganger blir hun som naturens prinsesse

Fantasien min er i bruk nesten 24 timer i døgnet og den er en bru mellom meg og den virkelige verden. Den er også en måte for meg å håndtere den virkelige verden, for noen ganger syntes jeg den kan være litt vanskelig å håndtere.

Mitt møte med profesjonelle kunstnere var på sommer kurset «Kunst på landet» ved Vestfossen Kunstlaboratorium for 4 år siden, og har vært med hver sommer siden. Samme år som jeg var på «Kunst på landet» startet jeg på Kunstfag på Øvre Eiker Kulturskole. Det ga meg muligheten til å drive mer med kunst og ga meg muligheten til å lære mer om meg selv og måten jeg kan lage bilder og skulpturer på.

Jeg syntes det er inspirerende å gå på utstillinger fordi den følelsen det gir meg gir meg lysten til å lage kunst selv. Jeg liker å se på ting på en annen måte enn det kanskje andre gjør og er ikke redd for å stille de spørsmålene som faller meg inn. Og jeg føler at den beste måten å lære på, er å være nysgjerrig og se ting fra andres perspektiv, samtidig som jeg kombinerer det med mitt eget.

Jeg har god tålmodighet når jeg jobber for å få det akkurat slik jeg ønsker at det skal bli det er riktig og viktig for meg. Ellers så følger jeg bare hjertet. Alt jeg lager har en mening. Jeg har en rose som signatur isteden for mitt eget navn fordi roser er vakre, men de har også torner som gjør veldig vondt når du tar på dem. Det sier noe om at selv det vakre kan skade deg. Men selv en rose kan den skade deg så er den skjør. Jeg ser meg selv som en rose.

Drømmen

Drømmen Noen ganger føler jeg at det er lettere for meg å forklare med bilder enn ord. Jeg drømmer at jeg kan blir forstått gjennom kunsten. At medmennesker får lyst til å spørre om ting, hva jeg jobber med og hvorfor jeg gjør det. Jeg drømmer om at Kunsten kan gi meg anerkjennelse og bli sett, bli sett på i et annet lys og vise at det går fint, selv om jeg er litt annerledes. Kunst er en min måte å få satt fantasien min inn i en kontekst som andre kan se. Jeg liker å lage en god samtale gjennom kunstverket og vise kunsten frem til andre. Kunsten gir meg følelsen av mestring også blant jevnaldrende.

Jeg ønsker å gi andre glede og rett og slett å vise dem noe de kan tenke litt over. Det er viktig for meg å bli sett gjennom mine arbeider og jeg vil at de skal forstå at det er noe dypere bak og har en mening. Jeg legger en bit av meg selv gjennom hvert kunstverk jeg lager.

Jeg har lyst å lære mer, Kunst for meg er frihet, frihet til å lære på min egen måte og gjøre ting slik som jeg føler er riktig. Stipendiet ønsker jeg å bruke på kunstmateriell slik at jeg kan jobbe. Jeg har bare ha lyst til å ha muligheten til å kunne drive med kunst resten av mitt liv å dele det med andre.