Det var fredag, det var glatt og det var varmt. Det var en litt utypisk januardag. Jeg hadde fri fra jobben og hadde litt utferdstrang. Ikke mye, men litt. Da dukka den plutselig opp. En invitasjon til et kåseri. Et om utrydningstrua ord. Spennende tenkte jeg – er det mulig å få no’ ut av no’ så kjedelig. Bare en måte å finne ut av det på. Dra dit.

Samtidig så er det jo sånn at ord glir ut av vokabularet vårt. Ja, det skjer nesten daglig. Hadde det ikke skjedd hadde vi vel fortsatt snakka som vikingene gjorde. Og da hadde vel egentlig ingen av oss skjønt noe som helst. Ord kommer - og ord forsvinner. Og det skyldes flere ting. Ting jeg ikke har tenkt å si så mye om her. Men ord som telefonkiosk og rikstelefon forsvinner jo helst fordi «det ikke finns lengre».

Men så var det detta foredraget eller kåseriet da. Det skulle værra nerraforre. Det skulle være på biblioteket i Mjøndalen. Og det skulle holdes av Stein Andersen.

Jeg fant fram penn og fotoutsyr og satte avgårde til Drammens beste vestkant. For nå ligger jo biblioteket i Mjøndalen i Drammen. Men det var visst fortsatt på samme plassen. Sist jeg var på den plassen så handla jeg på ELLE, så da skjønner både du og jeg at det er ei stund siden.

Men jeg lurer litt på hva disse sammenslåingene vil ha å si for blant annet bibliotekene etter hvert. Men det er jo en helt annen skål. Det var nå helst et kåseri disse linjene skulle handle om.

På vei inn på biblioteket passerte jeg en haug med småunger, som tok av seg tøy og støvler.

Jøssenavn (Jøssenam) tenkte jeg. Her har noen misforstått. Han Stein har jo reist litt rundt og tegna og fortalt for den oppvoksende gjengen. Har jeg misforstått noe nå… neida, da jeg kommer litt lenger inn i lokalet så jeg Stein og rundt han var snittalderen langt høyere enn ved inngangen.

Egentlig litt synd at den oppvoksende gjengen var der i et annet ærend, for noen av de orda som Stein var innom, var nok disse barnas siste mulighet til å høre dem! På den annen side var det godt de ikke skulle på kåseriet, for da hadde det blitt trangt.

Steins kåseri var nemlig veldig godt besøkt. Det var masse folk. Ikke vet jeg om noen av dem kan puttes i kategoriene; «ufyse, skikkelig klyse, dritekkel fysakk, klåmeit eller jåting». Men det var i hvert fall noen av  orda Stein var innom. Ord som i mer eller mindre grad er på vei ut av språket vårt.

Han var også innom «snertne sneller». Om det var noen av disse i salen kommer vel an på øya som ser og alderen på øya. Hehe. – Jeg så et par.

Stein krydra kåseriet sitt på en glimrende måte med små historier, epistler og anekdoter fra egen oppvekst og ungdom. Ikke unaturlig det. Selv om mange av disse historiene har et stort lokalt tilsnitt , så er de på en måte så universelle at dette kåseriet også kan holdes langt utenfor Eiker og drammensdistriktet.

Det at folk på den dagen Folkets Hus i Mjøndalen brant i 1969, var mer opptatt av dette enn at Stein hadde forlova seg, er jo ikke bare lokalt stoff. Det er på en måte en historie folk kan forholde seg til. Folk skjønner det. Jeg stod også å så på at Folkets Hus i Mjøndalen gikk opp i røyk. Vi kom fra fisketur på Kroktjenn og kjørte om Mjøndalen hjem. Var først nå på fredag jeg fikk greie på at Stein hadde forlova seg den dagen! Altså i kåseriet. Det viktige for meg var at huset brant, jeg brøy meg vel om ikke om Stein. Jeg visste jo knapt nok hvem han var. Men Stein brøy seg jo selvsagt om seg selv. Er jo hans liv!

Alt er i konstant endring. Og språket endrer seg med. Tilpasser seg er vel et annet ord, kanskje. Stein hadde en egen avdeling om fotball. Kanskje ikke så unaturlig når han bor i Vestfossen og holder foredrag i Mjøndalen. Og da ble det jo litt om ordene; markkryper, lissepasning, den lange lyre, skreddersydd pasning, senterhalf, indre venstre, dødsback, og møljefotball.

Dette vil bli altfor langt om jeg skal innom alle ordene som Stein var innom. Det får holde med de som nå er fletta inn her. Resten får jeg ha på varastyre! Stein prata i hvert fall i et eneste mærrasig om utrydningstrua ord på biblioteket i Mjøndalen. Og dukker plakaten opp om at han kommer til ditt sted med sitt kåseri, så møt opp og så still deg i køen. Det er morsomt og lærerikt. Ikke det å stå i køen nødvendigvis, men å høre kåseriet.

Hilsen en som starta sin yrkeskarriere som diskenspringer.