Rjukan 1. mai 1919

Vi markerer 1. mai fordi ingenting i vårt velferdssamfunn er noe vi kan ta for gitt, og fordi vi kan miste det, hvis vi ikke hegner om det.
Vi markerer dagen for de før oss som brøt og dyrket jord de ikke fikk eie.
For de før oss som tok seg harde og farlige jobber som skapte profitt de ikke fikk dele.
For de før oss som organiserte seg, risikerte represalier og kjempet fram rettigheter vi tar for gitt.
For de som hver dag bidrar til et organisert og seriøst arbeidsliv, der arbeidsgiver og arbeidstaker behandler hverandre med respekt.

Her er en hilsen fra Øvre Eiker på dagen.
Hilsen fra Øvre Eiker SV,
Vestfossen Arbeiderlag, Hokksund Arbeiderforening,
LO midtfylke, Fagforbundet
og Øvre Eiker Arbeiderparti.

Dessverre er det sånn at programvaren til nettsiden min ikke klarer å håndtere facebookvideoer på en ordentlig måte. men følger du lenken her så kommer du til en flott videosak.

https://www.facebook.com/ovre.eiker.sv/videos/1607927166028210/UzpfSTYyMzYzNjU3ODoxMDE1ODUxNjU2MTcwMTU3OQ/

Bildet av gravstenen til min farfar og farmor er fra 1. mai 2019.
- Det er akkurat som om diktet til Sindre dreier seg om dem.

en stille skål
for alle som gikk inn
i den store glemselen
med kroket rygg
og utslitte hender
med træler nesten like tykke
som fabrikkeiernes lommebøker

en stille skål
for alle som bare stod
i strevet og slitet
uten å oppnå noe mer
uten å finne noen mening
med det hele

en stille skål
for alle som var
andres eiendom,
ja, en skål
for alle hvis navn vi har glemt
men som noen engang bar på armen
og sang for

en skål,
men helt stille

så vi kan lytte etter den stumme sangen
fra alle arbeidere som ingen minnes
alle tomme, trøtte hender
alle hjertene som lengtet
alle faner ingen løftet
alle håp som aldri steg

de synger:

det er vår oppreisning
at dere kjemper for rettferdighet

da retter vi våre bøyde rygger
i gravene

og trælene i hendene
blir æresmedaljer

Kronikkforfatteren Lasse Haugen.
Og jeg takker for å ha fått tillatelse til å bruke kronikken her.

Velferdsstaten har de siste 70 årene gitt oss høy grad av trygghet. En av krontankene har vært at fellesskapet løfter enkeltindividet. Mange har opp gjennom historien bidratt med arbeidskraft, som igjen har kommet samfunnet til gode. Vår nåværende konformitet springer ut fra at kvinne og mann i bygd og by har vært i arbeid.

For hva er vi uten hver kvinne og mann som yter? Ikke bare for seg selv, men også for fellesskapet. Det store «vi» som holder nasjonen oppe. Definisjonen av det moderne Norge er at befolkningen har løftet i flokk og at avstanden mellom arbeider og bedriftseier har vært relativt kort. Vi har blitt spart for de store klasseskillene, og arbeiderbevegelsen har kjempet fram rettigheter som vi i dag drar god nytte av.

Humankapitalen har vært arbeiderbevegelsens kraft fra dens spede begynnelse i fabrikker, videre inn i industrien og til teknologiens tidsalder. Fra arbeiderbevegelsen har arbeidstakere funnet motivasjon og vilje til å protestere, marsjere, streike og stille krav til arbeidsgivere. Fra arbeiderbevegelsen har vi fått rettighetene som vi i dag tar som en selvfølge, men som har sett dagens lys etter kamp. Fra fyrstikkarbeiderens strid mot dårlig lønn og elendige arbeidsforhold, til forhandlinger mellom dagens fagorganiserte, stat og NHO. Arbeideren har vist vei, pløyd marka og lagt grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag.

Det å være en arbeider, er i ferd med å bli redefinert. Begrepet utfordres av robotisering og effektivisering. Stålarbeideren, industriarbeideren og mennesker med hakker og spade finnes ennå, men må tåle datateknologiens inntreden. Arbeideren har tilpasset seg gjennom omskiftelige tider, og vi finner fremdeles flittige arbeidstakere i alle yrker. På sykehusene. I skolen. På plattformene. Langs åkrene, i fjøs og i foredling av det naturen gir. Vi finner arbeideren på havet. De som tar opp rikdommen fra dypet, og som sørger for at maten kommer på bordet, ikke bare til lands, men også i eksport til sydligere strøk.

I Arne Paasche sin tekst, «Vi bygger landet», står det: «Vi er de tusener som bygger landet. Det blev oss kjært i dagens strid. Vi bar det fremad i savn og armod- nu bygger vi den nye tid»

I ferden mot den nye tid trenger vi trygghet og visshet om at vi har en arbeidsplass å gå til. Et Norge som skal fungere, kan ikke ha usikkerhet knyttet til arbeidslivet. Den nye tid fordrer en satsning på utdannelse som forbereder morgendagens arbeidstaker, og kreve evnen til nytenkning, omstrukturering og vilje til å satse på de som er arbeid. En dag er vi nødt til å innse at oljeeventyret er over. Da må nye inntektskilder skapes.

Arbeid og helse henger sammen. Mange av oss jobber til langt inn i alderdommen, og mye kan tyde på at flere får beholde helsen, slik at deltakelse i arbeidslivet kan vare lenge. Samtidig, så betyr velstand, og fremgang i medisinsk forskning, at velferdsstatens forpliktelser, med tanke på ivaretakelse av helseaspektet, øker. God helse henger høyt for oss alle, og vi må trygges på at vi har noen i ryggen den dagen vi trenger kvalifisert helsehjelp. At det er et system som plukker oss opp og som ivaretar oss når livskrisen er et faktum. Et sterkt helsevesen er forbundet med et sterkt fellesskap. Vi er gjensidig avhengig av hverandre. Arbeideren, mennesket og samfunnet står uløselig sammen.

Vi lever i vanskelige tider. Flere hundretusen arbeidstakere har blitt permitterte, mistet inntekt og blitt arbeidsledige. Økonomien vår har blitt satt på prøve under pandemien, og det er nå velferdsstatens sikkerhetsventiler utløses. Det er nå vi ser viktigheten av et godt organisert arbeidsliv. Flere yrkesgrupper lever under et massivt press. Helsepersonell, butikkmedarbeidere, renholdere, politi, ansatte i NAV og arbeidstakere i mange forskjellige yrker står på for at livet som vi kjenner, skal gå rundt. Disse må godtgjøres når epidemien er over! «Å få lønn for strevet» er ord som er gjeldende i dag!

I arbeiderbevegelsens historie ligger også beretningen om internasjonal forbrødring og samhold. Selv om vi er i krise, så må nesa løftes, og vi må evne å se utover landegrensene. Internasjonal samhandling har kanskje aldri vært viktigere enn nå. Arbeiderbevegelsen må fortsatt ha internasjonal solidaritet på agendaen. Både knyttet til humanitære katastrofer, men også linket direkte opp til andre lands arbeidslivskår. Arbeidere må stå sammen, støtte hverandre, stå opp mot urettferdighet, likegyldighet og økte forskjeller. Støtte til kamp for arbeiderens rettigheter i verden forøvrig er ikke bare viktig, men essensielt i den forstand at den holder oss årvåken på vår egen vakt.

Denne kronikken er skrevet av Lasse Haugen. Leder av Øvre Eiker Arbeiderparti.

Bildet viser deler av toget i Vestfossen i 2018.

I over hundre 100 år har folk i Vestfossen, Hokksund, og andre steder i verden samlet seg denne dagen for å ta kampen for sine og andres rettigheter.
Ja, andres rettigheter har faktisk vært viktigere enn egne...
og den mentaliteten er like viktig nå som dengang da.

Eier av bildet og informant er Bjørn Kristoffersen.
Bilder tilhører Eiker Arkiv.

Nå skrur vi tida "litt tilbake"
2. mai 1936 sto følgende lille notis i avisa Fremtiden

"1 mai blev feiret på en strålende måte i Vestfossen.
Feiringen av dagen blev åpnet med salutt og musikkparade kl. 6. Demonstrasjonstoget som gikk fra Folkets Hus og fulgte den vanlige rute, var denne gang det største som noengang har gått i Vestfossen, ca. 1200 deltok, derav 500 barn.
Talene for dagen blev holdt av Eugen Pettersen fra Oslo, og av Valdemar Andersen fra Skien.
Både for barna og de voksne var det gratis kino. Demonstrasjonstoget var et strålende bevis for hvor langt arbeiderne nu er kommet i kulturell henseende.
Ikke en full mann var å se."

Kan jo si mye om mangt i denne notisen, men tror jeg skal la det være. Mye snadder i den...
Men tar med notisen om Hokksund i stedet jeg:
"Allerede tidlig på morgenkvisten hilstes den gryende dag av drønnende salutter.
Og klokka 7 gikk hornmusikken gjennem gatene.
Næsten alle flaggstenger hadde flagget på topp, og de konservative stenger som sto nakne var i et sørgelig mindretall.
Kl. 13 samledes barna på Arbeideren til lek og det blev forevist en morsom film som satte jubel i barneflokken.
Kl. 15.30 gikk demonstrasjonstoget gjennem gatene, og det kan med rette sies at toget vokser fra år til år. Hr. Halfdan Jønsn talte for overfylt hus. Det nystartede 1. maikor underholdt med flere vakre sange som passet for dagen. Hornmusikken spilte til slutt Internasjonalen.
Om kvelden var det folkefest i Arbeideren og alt foregikk i mønstergyldig orden."

Billedmessig drar vi enda 20 år lengre tilbake i tid. Til 1917.
Bildet viser:
1.mai-demonstrasjon i Vestfossen i 1917.
Først i toget går Hans Asmyhr. Fanebærer er Petter August Pedersen. Fanene tilhører Vestfossen Arbeiderforening.
Den første har teksten "Op til kamp mot militarismen og krigens rædsler", den andre "Gjør din plikt. Kræv din ret. Otte timers arbeide. Otte timers fri. Otte timers hvile."
Bygningen til venstre er Vestfossen Trævarefabrikk og bakenfor ser vi Spærengården og mønet på forsamlingslokalet Vidar. 

Bildet av Marcus Thrane er hentet fra Wikipedia.
- Teksten er hentet fra Blaafarveverkets facebookside i dag.

I 1849 var tidene vanskelige på Blaafarveværket. Bedriften, som 10 år tidligere hadde vært Norges største, var nå overlagt skifteretten. Eierne hadde forsøkt å holde tritt med det syntetiske blå pigmentet ultramarin, men til slutt hadde store deler av koboltpigmentmarkedet kollapset.

Våren 1849 gikk flere hundre mann og deres familier en usikker fremtid i møte. Den norske stat hadde bevilget penger for å opprettholde driften inntil nye potensielle kjøpere kunne overta driften, men når det skulle skje og hvem som eventuelt fikk beholde jobben, var det ingen som visste.

Det var nettopp i vårdagene i 1849 at en gammel ringrev skulle dukke opp på Blaafarveværket med en plan. Mannen var Marcus Thrane og planen var enkel: “foren dere”!

Thrane var ingen nykomling i Modum, tvert imot. Han hadde fungert som privatlærer i Modum i perioden 1847-8. Han skal visst ha blitt sterkt påvirket da han opplevde masseoppsigelsene ved Blaafarveværket våren 1848, og lidelsene dette førte til. Da han reiste til Drammen, ble han redaktør i Drammen Adresse, hvor han frontet sine synspunkter om ytringsfrihet, sosiale reformer og stemmerett. Han ønsket spesielt at arbeidernes kår skulle bedres. Slikt var kontroversielt på denne tiden, og Thrane fikk sparken. Dette hindret han ikke i å stifte Drammens Arbeiderforening, som første arbeiderforening i Norge.

Kort tid etter dro Thrane til Christiania og stiftet en til. Det som er mindre kjent er at han deretter dro østover mot Ringerike. Hans reise varte fra 23-30 april, og etter å ha stiftet en forening i Mjøndalen og en i Vikersund, så kom Thrane til Blaafarveværket.

På Blaafarveværket ble det ikke bare stiftet 1, men hele 2 arbeidsforeninger. 1 for Blaafarveværket og 1 for Koboltgruvene. Thrane skrev at 61 arbeidere fra Blaafarveværket meldte seg inn.

Den 26. april holdt Thrane forsamling på Koboltgruvene. Marcus Thrane skrev selv dette om møtet:

“Blaafarveværkets grubearbeidere hørte jeg roses som særdeles ordentlige og aktværdige Folk”.

På Koboltgruvene ble 50 medlemmer rekruttert.
Året etter, i 1850, hadde medlemstallet økt til 101 medlemmer på Blaafarveværket og 109 medlemmer på Koboltgruvene. Foreningene holdt blant annet møter på bakerovnsletten på Nymoen og i huset til Hans Trondsen på Skuterudflaten.

Det ble også hold fester. Følgende er hentet fra Arbeider-foreningernes Blad, 07.12.1850, nr. 49, 2. årgang:

Søndag den 24de November holdt Blaafarveværkets Forening en Fest, hvori deltog 46 Medlemmer. Værksarbeider Anders P. Nordsiden overlod fridt Lokale. Festen tog sin Begyndelse kl. 4 om Eftermiddagen og vedvarede til kl. 2 om Natten og fornøiede man sig med Sang og Munterhed. Foreningens Formand holdt et Foredrag.

Foreningenes arbeid bestod primært i å forsøke å skaffe penger til de nødlidende verksarbeiderne. Dette skjedde primært gjennom bønnebrev og lignende i foreningens blad. De arbeidet antageligvis også med å skrive under på petisjoner til kongen om forslag til lovendringer som kunne bedre arbeidernes kår, stemmerett og lignende.

Etter at Thrane ble fengslet og dømt gikk det dårlig med foreningene, også de på Blaafarveværket. Rundt midten av 1850-tallet ser de ut til å ha opphørt.

Blaafarveværket ønsker med dette alle arbeidere gratulerer med dagen! 

(Denne teksten er hentet fra Blaafarveverkets facebookside i dag.)

1. mai Jernbanegata Vestfossen.
Ukjent årstall.
Copyright bilde:
Eiker Arkiv, Øvre Eiker Bibliotek.

1. mai-markering på Eiker er dokumentert første gang i 1912, og dagen markeres fortsatt med demonstrasjonstog, politiske taler, sosiale arrengementer og kulturelle innslag på de to største tettstedene, Hokksund og Vestfossen.

Det er sannsynlig at Haugsund Arbeiderforening markerte 1. mai alt før 1912, i og med at foreningen tidlig hadde erklært seg som en sosialdemokratisk forening. I 1912, to år etter at også Vestfossen Arbeiderforening hadde brutt med Venstre og meldt seg inn i Arbeiderpartiet, tok i hvert fall arbeiderne fra Hokksund ettermiddagstoget (kl.16) til Vestfossen, der det ble arrangert et demonstrasjonstog som samlet 400 deltakere. Om kvelden hadde de to arbeiderforeningene arrangementer hver for seg, med lokale talere. Veteranen Nils Bakke talte i Vestfossen, mens den unge formannen i kommunepartiet, Vilhelm Olsen holdt dagens tale i Hokksund.

Fra 1917, da 1. mai ble gjort til offentlig fridag, ble markeringen lagt til formíddagen, med gratis kino for barna som et fast innslag. Arrangementene samlet i mellomkrigstida jevnt over 200-600 deltakere på hvert av de tre tettsetdene i Øvre Eiker - Hokksund, Vestfossen og Skotselv. I 1936 skal 1. mai-toget i Vestfossen ha samlet hele 1200 deltakere, derav 500 barn. Ifølge avisa Fremtiden var arrangementet «et strålende bevis for hvor langt arbeiderne nu er kommet i kulturell henseende. Ikke en full mann var å se.

Fagforeningene overtok etter hvert arbeiderlagenes rolle som arrangør av 1. mai. Etter andre verdenskrig var den lokale markeringen av Arbeidernes Internasjonale Kampdag i flere år preget av motsetningene mellom Arbeiderpartiet og NKP, spesielt i Vestfossen, der kommunistene hadde et aktivt ungdomslag. I nyere tid har Øvre Eiker Arbeiderparti og Øvre Eiker Sosialistisk Venstreparti samarbeidet om den lokale 1. mai-markeringen, men det har også forekommet at de to partiene har hatt hver sine arrangementer - spesielt i perioder da debatten om norsk medlemskap i EF/EU har vært sterk.

(Teksten er hentet fra lokalhistoriewiki.no)

Aps ordførerkandidat i Øvre Eiker Tor Kenneth Talmo fikk stående applaus av sine egne i Vestfossen etter at han i sin 1. mai tale gikk til frontalangrep mot Høyre og den sittende ordføreren i kommunen, Ann Sire Fjerdingstad. ? Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger etter talen, og kan love at jeg skal legge hele min sjel i det å gjøre Øvre Eiker til en enda bedre kommune å bo i, sier Talmo. Foto: Bjørn Erik Nebell

Aps ordførerkandidat Tor Kenneth Talmo til frontalangrep på Høyre og dagens høyreordfører Ann Sire Fjerdingstad. Det skrev Bygdeposten etter min 1. maitale i Vestfossen i 2011

Talmo vil bli Øvre Eikers nye ordfører, og leverte en verbal bredside til kommunens ledelse under sin 1. mai-tale i Hokksund og Vestfossen.

I det som må betegnes som en tordentale tok Talmo kraftig til rette med en kommune som etter hans mening styres av administrasjonen.

Det var først når Arbeiderpartiets ordførerkandidat inntok talerstolen etter 1.mai-toget i Vestfossen, at stemningen nærmest ble elektrisk i det han proklamerte at det politiske miljøet i kommunen ville bli mye hardere fra nå av.

Fikk stående applaus

- Jeg er drittlei en kommune som styres av administrasjonen, der ordføreren er mer opptatt av å klippe snorer når en sti skal åpnes, rulleskøytegåing under arrangementer eller å kjøre traktor iført pentøy.

De omkring hundre frammøtte i Folkets Hus denne dagen satt nærmest i åndeløs spenning og lyttet til en svært engasjert Talmo, kun avbrutt av klappsalver – og de kom ofte under hans 12 minutter lange tale. Før det hele ble avsluttet med stående applaus fra omkring hundre tilhørere i alle aldre.

- Kommunen fortjener et parti som i ledelse tør å mene at det er eierne som styrer i de kommunalt heleide aksjeselskapene. Dagens ordfører vil ikke mene noe om E-verkets flytteplaner eller en konkret byggesak med protester i Hokksund. Hun viser til at det er selskapets ansvar, tordnet Talmo.

Hele artikkelen finner du her: https://www.bygdeposten.no/ovre-eiker/1-mai-tale-varsler-toffere-valgkamp/s/1-43-5591665