En regel

Forstmester Røkkum gikk tur over fjellet
med vennen Herr Wiegand. De startet ved gry
og vandret til dagen begynte å helle.
Da fant de en hytte til nattely.

“Det er regel”, sa Røkkum, “en hytte skal være

slik når en går, som den var da en kom”.

“Ja, det er det første en skogsmann bør lære”,
sa Wiegand og så seg bekreftende om.

Nu hadde de tenkt å la maten smake
og ta seg en klunkom av livets vann.
Så ruslet de inn. Men se der! Under taket
hang en stille og stendau mann.

Tja – de var sultne og hugne på drammen,
og blås i en dauing. De skar ham ned
og satte ham stille og pent på trammen
utenfor – hvorpå de spiste i fred.

Etterpå fant de hver sin køye
og sovnet som de mødige gjør.
Da morgenen kom vilde begge nøye
påse at alt var fullstendig som før.

De slukket på grua og lukket og stengte
efterat frokost var inntatt med dram.
Men ute på trammen satt ennu den hengte,
og hva skulde guttene gjøre med ham?

“Hør”, hvisket Wiegand – “hjelp meg å bære,
vi henger ham opigjen – her er tom!”
“Ja”, svarte Røkkum, “for hytta skal være
slik når vi går, som den var da vi kom”.