Skogen

Se skogen som den blåner
Hvor tre ved tre den står!
En hær av spir og tårner
Så langt som øyet når.

Vi har ei bøk i mengde
Ei sydens palmelunn;
Men granen med sin længde
Sprang frem på nordisk grunn.

Den har et drag av mildhet
På fjell og åser lagt,
Og urens nakne vildhet
Den har til taushet bragt.

Mens gran og furukroner
Har satt den mørke bunn,
Så spillets fargetoner
Av lauv i li og lunn.

Som skogen herlig klæder
I rik og enkel prakt,
Er vellstand, gagn og glæder
I slanke stammer lagt.

Når tørre skogbunnstrakter
Gir frykt for illebrann,
Om mindste gnisst da vakter
Hver kvinne og hver mann!

Bruk aldri ill i skogen
på tørr og fængbar bunn;
Mer farlig er enn «snogen»
«Den røde hanes munn»!

Skoggjenger